OmOss_Crop_FrontpagePic
Linje_FrontPage

Favicon In-To sitt idégrunnlag

In-To er dedikert til å være en nasjonal leverandør av medisinske produkter som oppleves som minst mulig invaderende av pasienter. Dette ved å respektere fysoilogien til mennesket og gi pleietrengende personer tilbake sin verdighet, komfort og autonomi
Vårt retningsangivende prinsipp er å gjøre det enkleste og rimeligste produktet tilgjengelig for disse personene. 

Å gjøre sykehusene så effektive som de kan bli, samt gi de ansatte mulighet til å øke den medmenneskelige siden av jobben sin - som også flytter sykehus fra "et sted for pleie" til "et sted å leve" - er også verdier som vi forsvarer i In-To.

Vår målsetting er også å sikre mer kostnadseffektivitet. Det var etter å ha lest om pasientsikkerhetsprogrammet og hvordan de jobber mot å begrense helseassosierte urinveisinfeksjoner at In-To ønsket å forplikte seg til å bidra i jobben med å redusere utgifter knyttet til slike infeksjoner. 

Disse urinposene koster lite. Og gjennom optimalisering av håndteringen av ekskret bidrar de til en kostnadsbesparelse alle ønsker.

Bulletpoint Håndtering av ekskret

I mer enn 1000 år har sykehus brukt et system som er en absolutt nødvendighet, og som dikrete påvirker kvaliteten på pleie av pasienter. Det er ikke sjelden man ser disse ligge plassert på nattbordet ved måltider, gjerne mellom med saltet og pepperet (se bilde av nattbord). 
Dette systemet er urinflasker for menn og bekken for damer
De er veldig upraktiske:
- De reduserer pasientens verdighet, autonomi og sikkerhet.
- De kan veltes, lukter ille og griser til senger, slik at det må byttes på sengen. Noe som videre øker kostnaden av pasienten.
- De tvinger pasienten til å måtte bevege seg, noe som igjen øker faren for skader.
- De er tidstyver, fordi en av åtte sykepleiere er opptatt med håndtering av pasienter som må urinere og alt det som følger med dette.
- Å vaske beholderne er enten stang inn eller ut. De plasseres i dekontaminatorer der de settes sammen med andre bekken og forveksles mellom pasientene. Disse dekontaminatorene er akkurat som oppvaskmaskiner.
Med dette som utgangspunkt; hvem ønsker å bruke en urinbeholder som har blitt benyttet tidligere av en pasient som har seksuelt overførbare sykdommer, Hepatitt B eller AIDS?
I følge studier som har blitt gjennomført og publisert har 65% av maskinene ulike svikt, og er ikke brukt i henhold til retningslinjene til produsentene. I 1970 ble nøyaktig samme problemer identifisert i forbindelse med bruk av injeksjonssprøyter i glass: 
- Deres "vandring" mellom avdelinger er en medvirkende risiko for spredning av bakterier. Håndteringen av den utsetter både pasienten, og de som kommer i kontakt med den, for økt risiko for besmittelse av bakterier og virus.
- Vasking og skylling av de har ingen fastsatte rutiner, gjerne på et sted som hverken er egnet eller i umiddelbar nærhet (skyllerom: se bilde).
- De er nesten umulige å bruke i liggende posisjon, og skaper et ønske om alternativ og mer innovative løsninger.
Når man entrer et sykehus så samtykker man til å bli utsatt for alle disse risikoene. Er pasienten informert om denne praksisen?

Bulletpoint Historien om urinalet

Uten å forsvare urinalet var det keiser Vespasian, 80 år f. Kr., som fant opp urinalet. Han er også mannen bak et berømte uttrykket: Penger

stinker ikke"*. Uansett, på tross av dens utdaterte utforming og bruk, så har det ikke blitt gjort noe for å skape et fullgodt alternativ verdig det 21. århundret. (*pecunia non olet)

Bulletpoint Problemer ved urinhåndtering

Det eneste alternativet vi har i dag er kateteret, som i seg selv er mer enn over 100 år gammelt. Permanent kateter er et av "problemene" på et sykehus, og er årsaken til infeksjoner man får i et sykehusmiljø. Disse er også kjent som helsetjenesteassosierte infeksjoner med opprinnelse fra urinveiene. Du kan lese mer om dette her.
En rapport som ble presentert til the National Assembly and the Senate (Juni 2006) i Frankriket, beskriver dette problemet inngående. 
40 % av sykehuservervede infeksjoner har urinveiene som opprinnelsessted. Dette er på grunn av nærheten til området for emisjon av bakterier: endetarmsåpningen. 
Hva har blitt foreslått i etterkant for å redusere risikoen? 
Hvilke tiltak har blitt foreslått for å redusere risikoen for infeksjon hos pasienten? 
Forklaring: 
Bakterier spres gjennom aerosolisering, gjennom fordamping og dannelse av kontaminerende komplekser av bakterielle partikler, men også via direkte kontakt med eller omkring pasienten. Dette utgjør en høy risiko ved invasive undersøkelser. Bakterier fordamper lett, siden de er lette og kan kontaminere områder innen store avstander. 
Vet du vekten på èn bakterie som for eksempel Escherichia Coli (tarmflora bakterie)?
Vekt: 1 tusendel av et nanogram. Dette vil si en milliard ganger lettere enn en liten mygg.

Patogenet kommer fra enhver intestinal biotop. Det er dette som utgjør fekalrisikoen. Det eksisterer en erkjennelse om dette og det har blitt skrevet om. Det finnes mellom 1,000 og 100,000 milliarder bakterier per avføring, der omtrent 80% ikke er identifiserbart. Vi vet rett og slett ikke hva de er. Videre økes faren for kontaminering ytterligere med tanke på nærheten til naturlige åpninger i kroppen (inngangssteder for infeksjoner), slik som urinrøret og luftveiene gjennom inhalering. 
Jo nærmere vi kommer endetarmsåpningen, jo større fare for kontaminering. Det vil si at det er større fare for smitte via urinrøret enn det er via luftveiene. 
I tillegg forverres sykdomsfrekvensen/ dødeligheten ytterlig på grunn av resistens mot ulike medisiner slik som antibiotika. 
Å kjempe mot infeksjoner innebærer å begrense invasive prosedyrer. Det vil si å begrense bruken av kateter, på kort sikt, og å samle opp denne ekskret så snart de er avgitt. 
Antallet infeksjoner øker. Helsedepartementet snakker allerede om en helseplage, og kommer snart til å snakke om det som en økonomisk plage. 

Bulletpoint Nyheter

Det har skjedd store tekniske fremskritt de siste årene: 
På sykehusene har det blitt innført strenge rutiner for håndhygiene for å begrense spredning av bakterier, og følgelig infeksjoner. 
Denne nye teorien om at vi bør vaske hendene godt har eksistert siden 1800-tallet. Allerede så tidlig som i 1847 gjorde Dr. Semmelweis° det obligatorisk å vaske hendene i blekemiddel mellom enhver medisinske undersøkelse.
Det har tatt oss 170 år å gå fra blekemiddel til alkoholbasert desinfeksjonsmiddel. Det er innovasjon. Ignaz Philipp Semmelweis (1818-1865) beviste viktigheten av å vaske hendene mellom å ha utført en disseksjon til å være med på en fødsel. 

Så i mai 1847 beordret han at alle skulle vaske hendene i en blanding av kalsium og hypokloritt (klor med kalsium). Dette var for 170 år siden. 
Å håndtere infeksjonsrisikoer handler om å komme på teknisk innovative løsninger og hele tiden evaluere effektiviteten ved eksisterende løsninger.
Så hvor er de bakteriologiske og økonomiske studiene på medisinsk utstyr slik som urinflaskene og bekkene som gis til pasientene? De finnes ikke. 
Videre, på den økonomiske siden av dette, må vi appellere til den finansielle logikken og kravene, ved å tydelig vise de indirekte kostnadene som er knyttet til å bruke gammeldags praksis overgår de direkte kostnadene knyttet til nye løsninger. 

 

hygiene-hospitaliere-boite-a-urine
Mat og urin på samme bord - for en lukt!

 

hygiene-hospitaliere-pistolet-sur-la-table
Pasientens rom. Dette er realiteten i sykehushverdagen!

 

hygiene-hospitaliere-nettoyage-pistolet
Vasking og lagring... for en blanding. Realiteten er at ofte blir hygienerutinene oversett.